Presseveteranene i Oslo og Akershus   
 

Kjære presseveteraner!

Er vi blitt mer kreative?

   Hva tar en gammel journalist seg til i en pandemitid som dette? Selv har jeg hatt mine tunge stunder, men de går heldigvis fort over når jeg tenker på fordelene ved å kunne disponere tiden min som jeg vil. Dagene går, merkelig nok, fortere og fortere.

    Jeg går nesten hver dag lange turer i parken og ser på glade familier med barn i alle aldre. De benker seg rundt små bord med medbrakte termoser og matpakker. Sparker ball, ler, leker og fryder seg over at foreldrene er mer til stede enn noen gang. Jeg tenker at det var vel slik de hadde det på 1800-tallet, da det knapt fantes en kafe, en offentlig utedo, eller langt mindre en mobiltelefon som kunne forstyrre. For mitt indre øye ser jeg damer i krinoline og herrer med flosshatt og stokk. Fra min egen barndom har jeg minner av en mor som alltid var der. Vi barna hadde ingen barnehage å gå til, jeg vokste opp i en steinrøys i en gruveby, og det aller morsomste var å prøve hoppe fra kampestein til kampestein. Det største og fineste heggetreet vokste øverst i denne steinrøysa, og det gjaldt å komme fram til disse elskede bærene som snurpet seg i munnen. En del skrubbsår ble det sikkert men dem kan jeg ikke huske.
   Jeg kommer til hundejordet nord i Frognerparken og betrakter de livlige dyrene som elsker å lekeslåss, mens eierne slår av en prat med hver nye besøkende. En osloguide fortalte meg en gang at hun anbefalte nykommere til Oslo å skaffe seg hund, for da fikk de alltid venner. Dyra har ikke peiling på hva som skjer i verden. Det har heller ikke den hunden hjemme som liker best å sove, eller de to kattene som inntar stuen hver morgen og sover hele dagen. Jeg er glad jeg ikke vet hva de holder på med om natten.
   I det hele tatt er jeg nå mest glad over alt jeg ikke vet om fremtiden, den kommer uansett. Hjemme står oppgavene oppført på lister over hele huset. Det var en gang jeg trodde at jeg skulle rekke alt. Nå skjønner jeg at det ikke går. Så nå tar jeg en liten bit av elefanten av gangen. (Det må man gjøre dersom man skal klare hele dyret) Men pandemien har hjulpet meg på vei. I løpet av det siste året har jeg klart å bli ferdig med å få utgitt min tiende og aller siste bok, Singapore Sling, en krim fra Østen som jeg har jobbet med i alle år. Nå fikk jeg det endelig til.
   Mannen min har tatt et videokurs på universitet, han er snart 83 år. Eksamen over video gikk over tre dager. For øvrig pusser han opp et roterom i kjelleren som skal bli gjesterom til sommeren, når slekten min fra nord kanskje får lov å komme.
   Vi gamle journalister har et fortrinn, vi kan skrive, formidle, og beholder dermed hodet stort sett i behold, håper jeg. Jeg kjenner flere som har lyst å skrive sine biografier, barn og barnebarn har kommet med ønsker. Noen har allerede begynt.
   Kanskje det kan være på tide at vi presseveteraner forteller hverandre om hva vi har gjort i livet? Mange av dere har vært over hele verden. Jeg merker det på styremedlemmer når noen begynner å fortelle fra sin aktive periode. Da lyser det ut av øynene deres. La det lyse ut av dine også. Så hva tar du deg til i denne tiden? Vi har en nettside. Send oss gjerne tekster om noe du er opptatt av! Kunne du tenke deg å holde foredrag om noe av det du har opplevd? Dere utgjør alle en stor ressurs, kjære presseveteraner. Gi oss ideene dine!

Alt godt fra Marit
kasserer
Presseveteranene i Oslo og Akershus

Se vår hjemmeside:
http://presseveteraner-oslo.net/